TAXIKJØRING – med livet som innsats… el?

Livet i Cochabamba kan på ingen måte sammenlignes med livet på Bømlo, eller for så vidt i Norge for øvrig. Når vi forflytter oss fra et sted til et annet her foregår det for det meste i taxi. Til skolen, til butikken, når vi skal ut å spise eller hvor vi enn måtte ønske å forflytte oss. Å ta taxi kan til tider føles som et risikoprosjekt. Jeg skal innrømme det at jeg flere ganger har tenkt at forlanger jeg for mye av Gud nå. Jeg tenker og tror jo at han beskytter og passer på meg, men det får da være grenser for mye man kan forlange, eller? Er vi skikkelig heldig så er det setebelter i taxien, men det er nok mer et unntak for å si det mildt. En femseters taxi kan godt romme det dobbelte av passasjerer. Ungene sitter på fanget både i forsete og i baksetet. I bagasjerommet kan det og lett bli plass til et par. Det har vært en del spennende kjøreturer for å si det mildt. Ikke vil jeg si at de kjører særlig sakte heller. Fredag kjørte jeg i den første taxien hvor speedometeret faktisk virket. I ettertid tenker jeg at det er likeså greit at det ikke virker.. Enkelte realiteter kan jeg for så vidt bli skånt for. Ungene synes dette med taxikjøring er ganske så gøy, og har relativt fort blitt tilvendt en heller laber kjøre- og sikkerhetskultur.. Om det er positivt eller negativt kan vel diskuteres.