På «ville» veier til Acacio

Aldri før har jeg vel så bokstavelig fått etterleve sangen fra søndagsskolen hjemme på Meling: «Opp på fjellet, ned i dalen – vil jeg følge når Jesus kaller meg!» Min første «preketur» i Bolivia ble et mektig møte med storslått natur og kultur på godt og vondt.

Jeg fikk reise sammen med fem andre, og vi kom til en fjellandsby preget av «dagen derpå». Feiringen av den første vårdagen hadde gått av stabelen dagen før. Hvert år den 21. september søker innbyggere fra omlandet til landsbyen sammen til en fest preget av store mengder alkohol og dødelige slagsmål. Det ble oss fortalt at hvert år døde en eller flere av festdeltakerne i ville slagsmål. Dødsfallene ble sett på som offer til jordguden for godt år og gode avlinger. I år var visstnok to drept.

I det vi nærmet oss landsbyen, møtte vi noen av de siste festdeltakerne på vei hjem til fots. De fleste var fremdeles overstadig beruset, og vi var glade for at de ikke hindret oss i å komme fram med bilen. Et ufrivillig stopp for oss «hvite gringoer» i møte med tung bakrus kunne lett blitt svært ubehagelig. Heldigvis var festen over og de faste innbyggerne i landsbyen tok godt imot oss. Senere på kvelden møtte vi pastor Eduardo oppe i kirken. Utover lørdagskvelden var vi på det meste 30 på ungdomsmøte. Kristian Birkeland holdt en flott andakt. Noe av det sterkeste for meg denne kvelden var å høre ungdommene synge fra Salme 23: «Herren er min hyrde». Vitnesbyrdet i sangen stod i sterk kontrast til festen og slåsskampene kvelden før.

Søndag formiddag møtte vi en fin flokk av alle aldrer sammen i kirken. Det var fint for meg å være med og dele vitnesbyrdet om Jesus som har omsorg for alle mennesker. «Preketuren» til fjellandsbyen Acacio ble et møte med et annerledes Bolivia enn det jeg til nå har møtt i storbyen Cochabamba. Naturen og kulturen i Andes kom nærmere på godt og vondt. Både menneskene og fjellene strålte imot oss i et fargerikt samspill. På den andre siden fortalte flere titalls med kors langs veien om tragiske trafikkulykker med døden til følge. Naturen i Andes legger opp til spektakulære, men farlige veistrekninger. Fyllekjøring har kostet mange liv gjennom påkjørsler og utforkjøringer. Det samme har de brutale slåsskampene i tråd med lokal kult og kultur gjort opp i gjennom årene.

Norsk Luthersk Misjonssamband har fremdeles en stor oppgave i Bolivia. Landet og folket trenger å møte kristne verdier som menneskeverd og nestekjærlighet praktisert gjennom ord og gode handlinger.

 

DU BETYR NOE

Ingvild og Julie hadde fingerdukkespill på sist familiemøte

På spisestuebordet vårt har vi en inspirasjonskalender. Den inneholder små tekster skrevet av Ragnhild Bakke Waale. Dagens ord er:
Ha tro på at du er noe,
at du kan noe,
at du betyr noe.
Gud har tro på deg.

Nesten hver tirsdagskveld samles vi norske utsendinger til misjonærmøte. Der deler vi guds ord, synger og ber sammen. En gang i måneden har vi også familiemøte hvor barna er med. Å ha et åndelig fellesskap sammen er berikende og strykende. Tirsdag denne uken lyttet vi til en tale fra misjonssalen i Oslo. Der var det snakk om hvilke fortellinger en forteller om sitt eget liv, og hvilke fortellinger en forteller om Gud. Om evangelisering i ord og handlinger. Det ligger mye evangelisering i diakonalt arbeid. Det å se sin neste. Gi en utstrakt hånd, bidra med veiledning og opplæring. Som dagens ord fra Ragnhild forteller oss: Du kan noe. Alle kan noe. Sammen utfyller vi hverandre, også i et misjonærfellesskap. Noen er gode på noe, og andre bedre på andre områder. Det er viktig å ha tro på at en kan. Gud tror på oss. Jeg føler meg ofte hjelpeløs midt i språktimene her nå. Føler jeg lærer sakte og lurer på om jeg noen gang kommer til å lære så mye spansk at jeg faktisk kan gjøre noe- Men Gud har tro på meg, tro på oss. Styrker og oppmuntrer. Så betyr vi allerde noe bare ved at vi er tilstede i Bolivia. Vi viser at vi ønsker å lære for å hjelpe. Hjelpe i ord og handlinger.

Ting skjer…!

Tre veker sidan førre innlegg… Dagane flyg og ting skjer! Livet i Cochabamba er ikkje jedeleg. August har gått med til «å få orden» på kvardagslivet. Det meste har gått etter planen så langt. Ingvild og Sindre er godt i gong på den norske skulen. Simen byrja på ein av dei amerikanske skulane, men etter nokre veker valde me å avslutta det prosjektet. Opplegget var langt frå ein norsk skulekvardag. Utfordringar med språk (Simen kan ikkje spansk, og mange viktige personar i skulekvardagen kunne ikkje engelsk) var og medverkande. Me er alle nøgd med at Simen no får gå på språkskule og bli kjent med landet, kulturen og vårt arbeid. Til neste haust ventar vidaregåande i Norge, men før det skal mykje opplevast og lærast!Skule og språkopplæring fyller sjølvsagt store delar av kvardagen, men i helgene har me fått med oss litt andre opplevingar. For halvanna veke sidan var Sindre og meg med på tur til fjellet Tunari (5030 moh).  Det var språkskulen til Simen (og alle kollegane våre utanom oss….) som arrangerte turen. Me fekk ein flott tur, men snøvær og kulde hindra oss i å koma heilt opp til toppen den dagen. Nokre studentar frå Universitetet i Bergen var med på turen, og Sindre likte godt å treffa fleire nye som snakka norsk 🙂

I helga opplevde me vår første BILFRIE dag i Bolivia. Fire dagar i året har myndigheitene vedteke at vegane berre skal vera opne for fotgjengarar og sykkelistar, pluss ein og annan mopedist. Det var ein heilt spesiell dag med friskare luft enn vanleg. Barn og vaksne sykla, smilte, spela fotball i vegbana og hadde piknikk på dei grønne midtrabattane på hovudvegane. Fantastisk at noko slikt kan gjennomførast. Skulle likt å sjå den regjerninga i Norge som våga å innføra fire dagar bilforbud over heila landet for miljøet si skuld…! Kanskje ein kampsak for Erna og Knut Arild til neste haust?

Kvar søndag deltek me på gudsteneste i ei av kyrkjene til den lutherske kyrkja som NLM samarbeidar med her i landet. Sjølv om me langt ifrå forstår så mykje av song og tale, så er kjensla av fellesskap viktigast. På den bilfrie søndagen gikk me til den næraste av dei tre kyrkjene og fekk med oss gudsteneste, påfølgjande felles middag og sportslege aktivitetar for heile familien i den bilfrie gata utanfor.

Dykkar i tenesta! Arnfinn 

TAXIKJØRING – med livet som innsats… el?

Livet i Cochabamba kan på ingen måte sammenlignes med livet på Bømlo, eller for så vidt i Norge for øvrig. Når vi forflytter oss fra et sted til et annet her foregår det for det meste i taxi. Til skolen, til butikken, når vi skal ut å spise eller hvor vi enn måtte ønske å forflytte oss. Å ta taxi kan til tider føles som et risikoprosjekt. Jeg skal innrømme det at jeg flere ganger har tenkt at forlanger jeg for mye av Gud nå. Jeg tenker og tror jo at han beskytter og passer på meg, men det får da være grenser for mye man kan forlange, eller? Er vi skikkelig heldig så er det setebelter i taxien, men det er nok mer et unntak for å si det mildt. En femseters taxi kan godt romme det dobbelte av passasjerer. Ungene sitter på fanget både i forsete og i baksetet. I bagasjerommet kan det og lett bli plass til et par. Det har vært en del spennende kjøreturer for å si det mildt. Ikke vil jeg si at de kjører særlig sakte heller. Fredag kjørte jeg i den første taxien hvor speedometeret faktisk virket. I ettertid tenker jeg at det er likeså greit at det ikke virker.. Enkelte realiteter kan jeg for så vidt bli skånt for. Ungene synes dette med taxikjøring er ganske så gøy, og har relativt fort blitt tilvendt en heller laber kjøre- og sikkerhetskultur.. Om det er positivt eller negativt kan vel diskuteres.

HANDLING

Elvira og Alex ordner plantene 🙂

Mye av tiden de første dagene vi har vært her har gått med til handling. Det meste har blitt handlet på markedet hvor prisene er mye lavere enn i butikkene. Det er mye som skal til når et hjem skal etableres. Kopper og kar, søppelbøtter og en mengde andre plastikk ting, sofa, håndklær, rengjørngsting, kjøkkenting, ja jeg kunne nevnet i fleng. Det er litt hektisk på markedet, med mange mennesker, pruting og en overvåkenhet over pengene du har med deg mer eller mindre trygt bevart langt nede i en lomme. Vi har vært enormt heldige disse dagene. Vi har nemlig hatt med oss Elvira. Elvira har vært aupair i Norge og kan derfor endel norsk. Hun har prutet priser, forklart hva vi ville ha og hjulpet til med innkjøp. De fleste dagene har også kjæresten hennes vært med. Han har en picup bil, og et lasteplan kommer godt med når man skal frakte møbler og annet. I dag fikk jeg til og med handlet blomster og er veldig takknemlig for det. Litt grønt i heimen skaper med en gang en annen atmosfære. I tillegg viste det seg at Alex, Elviras kjæreste var veldig glad i blomster og mer enn gjerne ville plante de for meg. Jeg kjøpte i dag 7 store blomster og 6 små, dette for til sammen ca. 200 kr. Potter kjøpte eg også, av keramikk og de kostet enda mindre. Tror jeg betalte ca 140 kr. Litt stress å handle, men også veldig gøy, i alle fall med gode medhjelpere. Nå sitter jeg på balkongen å ser sola gå ned bak fjellet, klokken er snart seks og Arnfinn planlegger vaffler til kvelds. I morgen starter vi på språkskole og er motiverte, men også veldig spente.

På plass i Cochabamba

Onsdag 1. august letta flyet frå Flesland med familien Husby ombord. Turen gikk via Amsterdam og Lima i Peru fram til Santa Cruz i Bolivia. På veg til Flesland var Lone sin bror, Kristian, til stor hjelp med alle koffertane. I Santa Cruz møtte vi Lene Vårum som og tok oss og familien Sjåstad. Dei flaug via USA og kom nokre timar seinare enn oss. Det blei nokre timar med kvil, litt frukost og ein kort tur i bassenget for store og små før alle dei åtte store og ti små koffertane igjen blei sjekka inn for den siste flyturen til Cochabamba!

På flyplassen blei vi møtt av norske flagg og blomster. Dei andre norske utsendingane frå NLM som var i byen var der saman med representantar frå samarbeidskyrkja vår i Bolivia. Heldige var vi som hadde nok ein Kristian (nyutsendt lærar) som kunne køyra alle koffertane våre like til inngangsdøra i blokka der vi no bur.

Dei første dagane har vi hatt mange praktiske gjeremål knytt til bustad og innkjøp av nødvendige hjelpemiddel. Med god hjelp har vi hatt fleire turar på marknaden for å handla både stort og smått. Midt i alt dette har vi fått vera med på å feira Lene som fylte 40 år den dagen vi kom, og Signe Sjåstad som fylte 6 år på fredag. Hennar bursdag blei feira med is på restauranten Dumbo nede i sentrum. Familien Sjåstad og Husby var svært så nøgde med å fiksa opp med taxitransport både fram og tilbake heilt utan assistanse…

I dag er det framleis søndag etter klokka her. Det betydde kyrkjegong. Vi fekk ikkje møta «vår» kyrkjelyd denne søndagen, men blei varmt ønskja velkommen i nabokyrkjelyden. Gongen i gudstenesta kjente vi igjen, men det var fint lite av innhaldet som blei oppfatta. Sidan det er nasjonaldag i Bolivia i morgon, blei gudstenesta avslutta ute under eit stort vaiande boliviansk flagg – og ein nasjonalsong blei sunge.

Dette får vera ein første rapport frå familien Husby i Bolivia. Den neste veka startar altså med nasjonaldag i morgon, språkskulen startar for dei vaksne på tysdag, Simen byrjar på amerikansk highschool på torsdag, men Ingvild og Sindre har skuleferie ei vekes tid til.

Vi vil også i gjennom bloggen takka for alle varme ord og helsingar i høve utreisa. Det er godt å vera utsendt når vi får oppleva at det er mange som er med oss i tankar og forbøn! Takk, takk og atter takk!

UTSENDT

Utsendt
I tjeneste for Herren
Som hans medarbeidere
Sendt til Bolivia
Sendt med ordet om frelse for alle
Nåde og fred i trygghet og tillit
Tillit til at han går med
Utruster og viser vei
Vei til mennesker som trenger han
Til mennesker som trenger et medmenneske som ser
Sendt med nestekjærlighet
Sendt til Bolivia

Alle har vi fått et nytt liv i Jesus. En gave ufortjent, av ren nåde. Jeg føler meg unik i møte med sånne store løfter og gaver. Løfter om at vi aldri går alene. Uansett hvor vi er utsendt så har vi en medvandrer ved vår side. Når vi den 1.august reiser til Bolivia så følger Gud med. Han har lovet det. I sist uke var vi på Lillehammer og deltok på GF. Fantastisk flott å være sammen med så mange misjonsvenner. Vi har et viktig oppdrag hvor alle er hver sin brikke. Søndagen ble jeg og Arnfinn innvidde som misjonærer. Et stort øyeblikk. Takknemligheten er stor for at Gud kaller og for at NLM sender oss til Bolivia. På festsamværet vi hadde etter møtet sammen med venner og familie deltok også Javier og Lilliana fra Bolivia. Vi mottok en gave fra de. To Bolivianske dukker som han sa skulle symbolisere den enkelte bolivianer. Han oppfordret oss til å se og møte de med åpne hjerter. Det er en oppfordring vi tar med oss ut i tjenesten. Sendt til Bolivia

VAKSINERING

Dagens vaksine ble feiret med hver sin is

Noen syntes nok det var litt tidlig å stå opp på en skolefridag for å møte på helsestasjonen kl. 0830 for vaksinering… I dag har familien tatt de siste vaksinene før utreise til Bolivia. Nå gjenstår kun drikkevaksinen i juli. 8-9 stikk er unnagjort. Tårene har trillet og det er ikke få ganger at Sindre har spurt: «Hvorfor MÅ vi egentlig reise til Bolivia??» Når utreise medfører et lite forståelig antall av vaksiner er det ikke så rart at spørsmålene kommer. Vi har stort sett tatt 2 sprøyter hver gang. Ungene, og vi voksne også for så vidt har vært flinke. De to minste har vært «kjøpt og betalt» med 50 kr pr vaksine. Jeg (Lone) har et inntrykk av at selv ikke pengene var motivasjon nok etter en stund. Men de holder nøye regnskap og vet godt hvor mye mor har utestående. Litt bivirkninger med feber og hodepine har det vært, men de er nok bedre å ta i mot enn sykdommene vi kunne fått uten vaksinering. Men som sagt er nå det siste stikket unnagjort og alle er tilfreds med det. Da er det bare å vente til desember el januar til neste år. Da har jeg lovd ungene at hun som skal stikke de da er en dame som har godteri og er veldig snill (les: da er det mor som skal stikke). Om hun gleder eller gruer seg til det er et annet kapittel, men alle utfordringer kan løses. Ellers går forberedelsene sin gang i heimen og dagene går nedover mot utreise 1. august.

KURS FOR FORELDRE SOM SKAL REISE UT MED BARN

I helga deltok vi, altså de voksne, Lone og Arnfinn på kurs sammen med andre foreldre som skal reise ut som utsendinger for NLM. Gjennom undervisning og refleksjoner har vi fått viktige innspill til prosessen videre. Hvordan ivareta barn før, under og etter utreise. Det er mange utfordringer for et barn som skal forholde seg til flere kulturer. Det var nyttig for oss å bli mer bevisstgjort omkring dette og få noen konkrete råd på veien. Hvordan ivareta det enkelte barn ved utreise. Som par hadde vi flere gode samtaler underveis omkring våre barn, og vår familie. Hva tenker vi at den enkelte av de vil komme til å trenge av oss, hva er deres styrker og hvilke utfordringer vil vi kunne møte. Nå er det vi voksne som skal være planleggere, hjelpe til og støtte underveis. Vandre sammen med. Sette oss ned å snakke sammen om hva tenker du at vil være viktig for deg før avreise eksempelvis. Gi rom for de enkelte behovene og avskjedene. For noen kan det være viktig å gjøre noe konkret en siste gang før man reiser, noe man vet man ikke vil kunne gjøre på samme måte i Bolivia. Å ta avskjed handler om mer enn avskjed med familie og venner. Det kan omhandle steder man er glad i, ting og opplevelser. Det meste handler om å ivareta og skape gode overganger. Vi har noen spennende uker foran oss før vi reiser. Kurset i helga har som sagt gitt oss noen viktige innspill til refleksjoner og konkret hjelp, det er vi takknemlig for. Det har gjort oss litt mer utrustet til utreise.

NESTEKJÆRLIGHET

Foto: Silje M. Skrede

Jeg vil se deg
Lytte til det du sier
Se og lytte med Guds øyne
Med nåde
Med nestekjærlighet
Du har verdi

Jeg vil gå med deg
Vandre i ditt landskap
Gå og gi med Guds hender
Med nærhet
Med nestekjærlighet
Du har verdi

Jeg vil tro på deg
Formidle håp og muligheter
Oppmuntre og trøste med Guds stryke
Med tro
Med nestekjærlighet
Du har verdi

Å møte mennesker handler om nestekjærlighet. Misjon handler om nestekjærlighet. Man vil være med å gi noe til andre. Ikke i egenkraft, men i kraft av et ønske om å formidle den store nåde som er i Gud. Gud forteller oss at vi har verdi. Det finnes ikke noen mennesker som er like, og bare det formidler en stor verdifullhet. Jeg/vi ser fram til å gå inn i misjonens tjeneste til høsten. Vi vil gi av vår nestekjærlighet til mennesker vi møter. Vi vil se, gå og formidle noe til den enkelte. Vi vil formidle nestekjærlighet.

Lone