TAXIKJØRING – med livet som innsats… el?

Livet i Cochabamba kan på ingen måte sammenlignes med livet på Bømlo, eller for så vidt i Norge for øvrig. Når vi forflytter oss fra et sted til et annet her foregår det for det meste i taxi. Til skolen, til butikken, når vi skal ut å spise eller hvor vi enn måtte ønske å forflytte oss. Å ta taxi kan til tider føles som et risikoprosjekt. Jeg skal innrømme det at jeg flere ganger har tenkt at forlanger jeg for mye av Gud nå. Jeg tenker og tror jo at han beskytter og passer på meg, men det får da være grenser for mye man kan forlange, eller? Er vi skikkelig heldig så er det setebelter i taxien, men det er nok mer et unntak for å si det mildt. En femseters taxi kan godt romme det dobbelte av passasjerer. Ungene sitter på fanget både i forsete og i baksetet. I bagasjerommet kan det og lett bli plass til et par. Det har vært en del spennende kjøreturer for å si det mildt. Ikke vil jeg si at de kjører særlig sakte heller. Fredag kjørte jeg i den første taxien hvor speedometeret faktisk virket. I ettertid tenker jeg at det er likeså greit at det ikke virker.. Enkelte realiteter kan jeg for så vidt bli skånt for. Ungene synes dette med taxikjøring er ganske så gøy, og har relativt fort blitt tilvendt en heller laber kjøre- og sikkerhetskultur.. Om det er positivt eller negativt kan vel diskuteres.

HANDLING

Elvira og Alex ordner plantene 🙂

Mye av tiden de første dagene vi har vært her har gått med til handling. Det meste har blitt handlet på markedet hvor prisene er mye lavere enn i butikkene. Det er mye som skal til når et hjem skal etableres. Kopper og kar, søppelbøtter og en mengde andre plastikk ting, sofa, håndklær, rengjørngsting, kjøkkenting, ja jeg kunne nevnet i fleng. Det er litt hektisk på markedet, med mange mennesker, pruting og en overvåkenhet over pengene du har med deg mer eller mindre trygt bevart langt nede i en lomme. Vi har vært enormt heldige disse dagene. Vi har nemlig hatt med oss Elvira. Elvira har vært aupair i Norge og kan derfor endel norsk. Hun har prutet priser, forklart hva vi ville ha og hjulpet til med innkjøp. De fleste dagene har også kjæresten hennes vært med. Han har en picup bil, og et lasteplan kommer godt med når man skal frakte møbler og annet. I dag fikk jeg til og med handlet blomster og er veldig takknemlig for det. Litt grønt i heimen skaper med en gang en annen atmosfære. I tillegg viste det seg at Alex, Elviras kjæreste var veldig glad i blomster og mer enn gjerne ville plante de for meg. Jeg kjøpte i dag 7 store blomster og 6 små, dette for til sammen ca. 200 kr. Potter kjøpte eg også, av keramikk og de kostet enda mindre. Tror jeg betalte ca 140 kr. Litt stress å handle, men også veldig gøy, i alle fall med gode medhjelpere. Nå sitter jeg på balkongen å ser sola gå ned bak fjellet, klokken er snart seks og Arnfinn planlegger vaffler til kvelds. I morgen starter vi på språkskole og er motiverte, men også veldig spente.

På plass i Cochabamba

Onsdag 1. august letta flyet frå Flesland med familien Husby ombord. Turen gikk via Amsterdam og Lima i Peru fram til Santa Cruz i Bolivia. På veg til Flesland var Lone sin bror, Kristian, til stor hjelp med alle koffertane. I Santa Cruz møtte vi Lene Vårum som og tok oss og familien Sjåstad. Dei flaug via USA og kom nokre timar seinare enn oss. Det blei nokre timar med kvil, litt frukost og ein kort tur i bassenget for store og små før alle dei åtte store og ti små koffertane igjen blei sjekka inn for den siste flyturen til Cochabamba!

På flyplassen blei vi møtt av norske flagg og blomster. Dei andre norske utsendingane frå NLM som var i byen var der saman med representantar frå samarbeidskyrkja vår i Bolivia. Heldige var vi som hadde nok ein Kristian (nyutsendt lærar) som kunne køyra alle koffertane våre like til inngangsdøra i blokka der vi no bur.

Dei første dagane har vi hatt mange praktiske gjeremål knytt til bustad og innkjøp av nødvendige hjelpemiddel. Med god hjelp har vi hatt fleire turar på marknaden for å handla både stort og smått. Midt i alt dette har vi fått vera med på å feira Lene som fylte 40 år den dagen vi kom, og Signe Sjåstad som fylte 6 år på fredag. Hennar bursdag blei feira med is på restauranten Dumbo nede i sentrum. Familien Sjåstad og Husby var svært så nøgde med å fiksa opp med taxitransport både fram og tilbake heilt utan assistanse…

I dag er det framleis søndag etter klokka her. Det betydde kyrkjegong. Vi fekk ikkje møta «vår» kyrkjelyd denne søndagen, men blei varmt ønskja velkommen i nabokyrkjelyden. Gongen i gudstenesta kjente vi igjen, men det var fint lite av innhaldet som blei oppfatta. Sidan det er nasjonaldag i Bolivia i morgon, blei gudstenesta avslutta ute under eit stort vaiande boliviansk flagg – og ein nasjonalsong blei sunge.

Dette får vera ein første rapport frå familien Husby i Bolivia. Den neste veka startar altså med nasjonaldag i morgon, språkskulen startar for dei vaksne på tysdag, Simen byrjar på amerikansk highschool på torsdag, men Ingvild og Sindre har skuleferie ei vekes tid til.

Vi vil også i gjennom bloggen takka for alle varme ord og helsingar i høve utreisa. Det er godt å vera utsendt når vi får oppleva at det er mange som er med oss i tankar og forbøn! Takk, takk og atter takk!